Geografiske variasjoner innen brunbier

Innen underarten A. m. mellifera skiller seg ut i Nord Europa forskjellige lokale «greiner»:

– vest- og sentraleuropeiske bier (i vestlige og sentrale deler av Nord Europa),

– lyng bier (i mest nordligste deler av Nord Europa), og

– skog bier (mest mot øst i Nord Europa).

I form av anatomi, biologi og atferd er alle disse greinene svært like hverandre. Men hver av dem, i sine områder, har tilpasset seg skikkelig godt til lokale vær- og trekkforhold.

clip_image012[2]Bilde nr. 1. Vest- og sentraleuropeiske bier

Opprinnelig levde de i Vest- og Sentral-Europa (unntatt kystlinjen rundt Nordsjøen), fra Frankrike, via Sveits, Østerrike, Tyskland og Polen.

Biene har stor og kraftig kropp. Fargen er mørk brun til grå-svart og svart. På buken kan de være litt lysere.

-De har den lengste tunge mellom andre A. m. mellifera (6,15-6,45 mm).

-De er moderat svermelystne.


clip_image014[2]Bilde nr.2. Nigra

Biene avlet i Sveits Alpene. Linjen fra vest- og sentral europeiske bier.

De er karakterisert med veldig svart kropps farge. Dette er en dronning.


clip_image016[2]

Bilde nr.3. Brunella.

Biene er avlet i de Tyske Alpene. Linjen fra Vest – og Sentral Europeiske bier.


clip_image018[2]clip_image020[2]

Bilde nr.4. Kart nr.3. Lyngbierde nordligste biene. I litteraturen er de også kjent under navnet Apis mellifera lehzeni Buttel-Reepen (1906).

I fortiden levde de i Storbritannia, på Nordsjøen kysten, i Sør-Skandinavia, på Østersjøen kysten til munningen av Nemunas (blå linje på kart nr.3).

Lyngbiene er store, men de har den korteste tungen (kan være under 6 mm) av alle A. m. mellifera.

-De kan være aggressive og kan også være svermelystne.

-Lyngbier er de mest truede i dag.


Skogbiene – mest østlige greinen av A.m. mellifera.

De forekommer i skogene i sentral og øst Europa og øst for Nemunas elva (kart nr.3) og Pripjat elva (kart nr. 4): i Hviterussland, Litauen, Ukraina og Russland.

I Russland er disse biene kalt: Midd Russiske bia.

clip_image002[3][2]

clip_image004[2]Bilde nr.5

De er de beste til å utnytte trekk fra skogs planter.

Arbeidsbiene er store, mørke grå, har en relativt kort tunge (ca. 6,1 mm).

Under inspeksjonen er de aggressive, rastløse. De er ganske svermelystne.

Ural biene – lokal grein av skogbien, som forekommer på taigaen i Ural (kart nr.5).

clip_image006[3][2]

Bilde nr.6. 

clip_image008[3][2]Kart nr.5

Ural bien er tilpasset til det harde klimaet (tåler frost ned til -50 °C).

De er villige til å sverme.

Har jevn mørk farge på kroppen.

Lengden på tungen er 6,04-6,32mm.

Disse biene blir fortsatt hold på den gamle måte (bilde nr.7 og 8)

clip_image010[3][2] Bilde nr.7

clip_image012[2]Bilde nr.8

En kommentar om “Geografiske variasjoner innen brunbier

  1. Mye bra skrevet her, men noen små detaljer. Brunbia i Alpene overlevde, så vidt meg bekjent ikke i Tyskland, men i Paznauntahl i Tyrol, Østerrike. Her ble det startet avlsarbeid allerede på 1960 -tallet, før man innså betydningen av genetisk mangfold. Følgen ble at hele bestanden utviklet alvorlig innavlsdepresjon, og var i ferd med å dø ut. Noen få dronninger utenfra, trolig også her fra Norge, reddet bestanden. Dr.Ruttner var en av dem som lærte mye av dette, og han la siden stor vekt på bevaring av genetisk mangfold. Mer om dette finnes i referater fra den andre SICAMM – konferansen som ble avholdt i Tyrol.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s